Spørsmål om erstatningsansvar for feilmedisinering og feildiagnostikk i psykiatrien

Advokat, partner
Janne Larsen

Borgarting lagmannsretts dom av 27.06.18

saken gjaldt en kvinne, 44 år gammel som 1. gang ble innlagt TSS, DPS etter en periode med personlige belastninger, utmattelse, depresjon og lite søvn.

Hun hadde aldri hatt noen form for psykisk lidelse eller vært i kontakt med psykiatrien før denne tid.

Spørsmålet i saken var om hun ble behandlet i tråd med god medisinsk praksis i psykiatrien i perioden 2006-2009. Hun fikk antipsykotika fra første dag, dosene ble økt, og flere medikamenter ble gitt samtidig. Alle medikamentene har en rekke bivirkninger. I desember 2006 er det beskrevet malingt nevroleptika syndrom (komplikasjon til behandling med antipsykotika som gir muskelstivhet, ufrivillige bevegelser, endret mental status og feber) uten at dette blir fulgt opp videre. Da hun ikke ville ta medisiner, ble hun tvangsmedisinert med Trilafon. I perioden hun ble tvangsmedisinert, ble ingen journal ført av hvordan hun responderte på medisinen, og den ble gitt ukentlig i stedet for en gang i måneden. Hun fikk en rekke ulike diagnoser, blant annet Schizofreni. Diagnosen ble senere slettet. I tingretten fikk hun delvis medhold i at behandlingen ikke var i tråd med god praksis, men staten anket saken. I lagmannsretten tapte hun saken. Rettsoppnevnt sakkyndig mente at behandlingen hun hadde fått var innenfor alminnelig god praksis i psykiatrien i Norge i dag og lagmannsretten la dette til grunn.

 

Min Kommentar:

Lagmannsretten har ikke medisinsk kompetanse og er avhengig av sakkyndige som premissleverandører for beslutningen de skal ta.

Ofte tillegges rettsoppnevnte sakkyndige mer vekt enn privat engasjerte sakkyndige og vi er helt avhengig av gode sakkyndige i disse sakene.

Det er viktig at de rettsoppnevnte sakkyndige fremstår som objektive, grundige og redelige.

I denne saken er det min oppfatning at rettsoppnevnt sakkyndig fremsto som en beskytter av et system han selv er en del av.

 

Det minste han burde ha gjort i sitt arbeid som sakkyndig var å vise til hvilke retningslinjer som gjaldt for bruk av antipsykotika og gi en vurdering av om disse ble fulgt. Det gjorde han ikke.

Det ble ikke vektlagt at hun ikke hadde hatt noen psykisk lidelse før eller etter oppholdet i psykiatrien.

 

Dommen er rettskraftig.

Saken er omtalt i media i flere omganger, senest i TA

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *